Mikael Jalving er en av Jyllands-Postens siste kommentatorer som er verd å lese. Den andre er Niels Lillelund. Søndag hadde Jalving bursdag. Han fikk en gave fra redaktøren: Sparken.

Jalving er til tider skarp overfor islamisering og woke, men han har unngått pandemien og vaksinen. Det hjelper ikke.

Når en avis økser en fremragende skribent som Jalving er det et klart signal om hvor avisen vil. Det er ikke der avisen kommer fra.

Sjefredaktør Marchen Neel Gjertsen har en bakgrunn fra ytterste venstre. Antifa-segmentet. Hun har foretatt en karrierevei som vi kjenner fra USA: Aktivisme på ytterste venstre fløy er ingen hemsko, men et pre.

Under Gjertsens ledelse kvitter avisen seg med brysomme skribenter og blir talerør for krigspartiet. Det samme har skjedd med Berlingske. Politiken var der allerede.

Felles for disse avisene er et forsvar for neocons og krig og et innett hat mot alt som har med Trump å gjøre.

Man kan kort og godt si: Den liberale tradisjon disse avisene springer ut av, er død.

Jalving forkynte selv at han ble sparket på sin facebookside søndag:

Jeg havde en dejlig søndag med cykelløb, hjemmelavet æblekage og stærk indisk mad, der mindede os om, at vi er i live.
Blev også begavet. Min søn gav mig et par aerosokker. Min datter gav mig et nyt bælte, så jeg kan holde bukserne oppe nu, hvor jeg skal på smalkost efter fyringen fra JP. Og min bedre halvdel forærede mig en hammerlækker transportabel højtryksspuler, som kan bruges mod åndssvage chefer (og til rens af cykler og cykeltøj).
Ved ikke, hvad jeg skulle gøre uden min familie.
Konklusjonen er riktig: Familien er det tilværelsen hviler på.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.